Denne tiden av året har alltid gitt meg litt uro.
Noen år har den vært full av eksamensforberedelser og vurderinger. Andre år har den rommet konfirmasjoner og mai-selskaper. Det spirer og gror og det er ikke tvil om at jordens kraft jobber sammen med tankene mine… Hva vil sommeren bringe? Hva skjer til høsten? Noe skal avsluttes og vil ikke videreføres, annet skal begynne men det er først om en stund… nå planlegges det… Med ungdommer i huset svever det viktige spørsmål i lufta. Kommer jeg inn på det jeg vil, hvor skal jeg bo, hva betyr det å starte et nytt kapittel? Uroen sitter litt i veggene her…
Det som er stabilt i mai er at jeg lar meg rive med av alle følelsene de røde fridagene i mai gir og sangene som hører med. Arbeidernes dag; «Internasjonalen» og «Seieren følger våre faner», 8. mai; «Norge, mitt Norge», Nasjonaldagen; «Ja, vi elsker», «Vi ere en nasjon vi med» og «Norge i rødt, hvitt og blått», Kristi himmelfart; «Jeg ser deg o Guds Lam å stå» og Pinse; «No livnar det i lundar». Lista er lang, variert og tradisjonstro. Jeg liker tradisjoner og spesielt når den inneholder så mange sangskatter.
Per Sivles «Den fyrste song» har også vært innom meg denne måneden og fått frem minner fra barndommen. Det gir meg både ro og uro.
