Instrumentet og jeg

Ingrid 4 år

Det står et piano i stua. Mamma og pappa spiller ikke, men det sømmer seg for oss å få denne dannelsen. Min første pianolærer heter Barbro. Hun prøver å lære meg noter, men det går ikke. Jeg spiller på øret. Øver ikke så mye, er redd for å spille feil. Slutter hos Barbro, men vil ha mange ulike pianolærere etter dette.  

Mamma synger mye og vi synger mye – på bilturene i feriene. Det er fint.  

Ingrid 10 år

På vei til orkesterøvelse. Spiller 2. fiolin i musikkskolens orkester. Kan fremdeles ikke helt noter – spiller på øret og muskelminne. Er redd for å spille feil blant de andre fiolinistene. Synes det ser kjekt ut å spille cello, men korps ser enda gøyere ut. Sniker meg med på korpsøvelse uten at mamma og pappa vet om det. Er overlegen når det kommer til noter sammenlignet med de andre i korpset. Får låne en saksofon og klarer det superfint.  

Slutter i orkesteret – og begynner i korpset – med altsaksofon. Føler jeg mestrer dette og blir instruktør for nybegynnere – 12 år gammel. Det er gøy å lære bort noter.  

Ingrid 15 år

Får vite at jeg har skjev ryggrad og må bruke korsett i 3 år. Korsettet er stivt, trangt og jeg endrer meg kroppslig på flere vis. Mange og lange sykehusopphold. Kan ikke bære tungt så må bytte instrument – det blir klarinett. Får det helt ok til. Får sitte på første rad (rett foran dirigenten) – er redd for å spille feil blant de andre klarinettistene. Kjøper saksofon for konfirmasjonspengene mine. Pianoet står fremdeles i stua. Min lillesøster tar pianotimer nå. Jeg spiller litt piano før skoledagene starter. Dette koser jeg meg med. Kan spille ut temperament, frustrasjon og følelser. Da er jeg helt alene i mitt eget hode. Spiller både med og uten korsett.  

Tar med saksofonen og drar på musikksommerleir. Stortrives. Er ganske god, kanskje en av de beste. Møter min første instrumental-heltinne; en nyutdanna saksofonlærer med kule klær.   

Drar på musikksommerleir hvert år. Møter gutten som seinere skulle bli min mann. Møter nye helter – og spiller mye. Kan noter nå. Ønsker å bli en god saksofonist.  

Ingrid 19 år

Starter på folkehøgskole – møter enda flere helter, men jeg er ikke lenger best. Blir solist i det store skolekorpset. Er redd for å spille feil. Øver mye, veldig mye. Vil bli en god saksofonist og vil bli musiker. Blir kjent med musikken til franske komponister som har skrevet for klassisk saksofon. Liker den musikken, selv om saksofonlæreren min er streng – og brutalt ærlig. Akkompagnatørene også. Blir redd for å spille feil.  

Koser meg med skolekoret. Der er jeg en av mange alter, og har ikke solopartier. Kordirigenten er flink og inkluderende. Prøver meg på kordireksjon og får gode tilbakemeldinger. Det er gøy å få andre til å synge.  

Vil prøvespille med saksofonen for høyere utdanning. Da må jeg ikke spille feil. Øver og får vondt i armene. Prøvespiller men kommer ikke inn. Det er kun to plasser i Norge på klassisk saksofon det året – jeg stod som nr 2 på venteliste. Jeg spilte nok feil…  

Vil fremdeles øve – men får anbefaling fra leger/fysioterapeuter at jeg nok bør finne et annet instrument hvis jeg vil leve av musikk. Kordireksjon ble mitt hvilepunkt. Der kunne jeg til dels være meg selv – og forme sangene som jeg ville. Hadde svært få fasitsvar og kunne dirigere med følelsene.  

Ingrid 40 år

Har sunget i mange år. Har hatt sang som instrument siden tidlig i 20-årene. Mange klassiske sanglærere og kordirigenter har vist meg vei, og jeg har fått vite mye om hvordan jeg bør synge … og kanskje enda viktigere om hvordan jeg IKKE må synge. Det kan kanskje ødelegge stemmen – eller instrumentet mitt. Jeg trodde på dem – de hadde nok fasiten – de var mine helter…  

Får jobb som sanglærer og skal undervise barn og ungdommer. Vil ikke at de skal være redde for å gjøre feil. Vil møte dem der de er med den musikken de selv ønsker å uttrykke. Mine musikalske veivalg er ikke forenelige med de ønskene elevene mine har. …eller var det mine musikalske veivalg? Var det ikke foreldrene mine, ryggen, legene, fysioterapeutene, kordirigentene og sanglærerne som tok valg for meg? (Kanskje med unntak av at jeg snek meg inn på korpsøvelsen). Har jeg egentlig valgt vei selv?  

Startet på stemme-utdanning i København. Det valgte jeg helt selv. Der kunne jeg eksperimentere med lydene jeg laget – som jeg valgte. Ingen fokus på feil – det var befriende. Jeg kunne bestemme hvordan jeg skulle høres ut. Fikk kunnskap om stemmens anatomi og fysiologi – og dermed også kunnskap om de små/få tingene som kunne ødelegge instrumentet. Da det gikk opp for meg at jeg har hatt mange lærere som har “visst best” i “kraft av seg selv” følte jeg meg fri. Fasiten lå ikke hos læreren – men hos meg. Det var JEG som skulle forme meg og mitt uttrykk – min smak var fasiten.  

Ingrid nå

Har undervist i mange år. Har sunget i mange år. Jeg har hatt utfordringer – fysiske og psykiske – som alle har satt sitt preg på meg og mitt instrument. Kunnskapen jeg nå har gir meg retning i hvordan jeg forholder meg til instrumentet. Dagsform, søvn, stress, overskudd, energi, tankekjør, opptredener, undervisning og tid til egenøving. Balansen handler om å kjenne igjen signalene og ta forhåndsreglene. Jeg er sikker på at min historikk med de ulike instrumentene og alle heltene jeg har møtt på min vei har gjort meg robust – selv om det ikke alltid har føltes sånn.  

Kunnskap har gitt meg trygghet. Kunnskap om instrumentet, om dynamikk mellom mennesker, om hersketeknikker og om egne følelser. Jeg har vært ut og inn av komfortsonen – og er det stadig når jeg prøver ting jeg ikke mestrer. Redselen for å spille feil har nok hengt med meg i lang tid, men forekommer sjeldnere og sjeldnere. Kanskje også fordi jeg er mer bevisst på hvem jeg synger med eller jobber med. Det er ikke alltid jeg kan velge kollegaer og medmusikanter, men jeg opplever at jeg nå kan sortere hvilke mekanismer som settes i sving hos meg, hvis jeg føler meg utrygg – og handle deretter. Det beste er å ikke tenke når jeg synger. Føler jeg meg vurdert havner fokuset mitt der – i vurderingen av vurderingen… som kanskje ikke engang finnes.  

Parallelt med å bli mamma selv – kom interessen for musikk fra livets begynnelse. Musikkgrupper med foreldre og små barn. Babyene ser rett inn i sjelen min på en uproblematisk måte – nysgjerrige, takknemlige, intuitive og ærlige. I møte med disse barna føler jeg meg ikke vurdert – og stemmen blir mitt redskap til å nå inn til dem. Da synger jeg med hjertet.  

Jeg trives best når jeg ikke føler meg vurdert – da spiller jeg ikke feil.  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *