Kategori: blogg

Publisert

Instrumentet og jeg

Ingrid 4 år

Det står et piano i stua. Mamma og pappa spiller ikke, men det sømmer seg for oss å få denne dannelsen. Min første pianolærer heter Barbro. Hun prøver å lære meg noter, men det går ikke. Jeg spiller på øret. Øver ikke så mye, er redd for å spille feil. Slutter hos Barbro, men vil ha mange ulike pianolærere etter dette.  

Mamma synger mye og vi synger mye – på bilturene i feriene. Det er fint.  

Ingrid 10 år

På vei til orkesterøvelse. Spiller 2. fiolin i musikkskolens orkester. Kan fremdeles ikke helt noter – spiller på øret og muskelminne. Er redd for å spille feil blant de andre fiolinistene. Synes det ser kjekt ut å spille cello, men korps ser enda gøyere ut. Sniker meg med på korpsøvelse uten at mamma og pappa vet om det. Er overlegen når det kommer til noter sammenlignet med de andre i korpset. Får låne en saksofon og klarer det superfint.  

Slutter i orkesteret – og begynner i korpset – med altsaksofon. Føler jeg mestrer dette og blir instruktør for nybegynnere – 12 år gammel. Det er gøy å lære bort noter.  

Ingrid 15 år

Får vite at jeg har skjev ryggrad og må bruke korsett i 3 år. Korsettet er stivt, trangt og jeg endrer meg kroppslig på flere vis. Mange og lange sykehusopphold. Kan ikke bære tungt så må bytte instrument – det blir klarinett. Får det helt ok til. Får sitte på første rad (rett foran dirigenten) – er redd for å spille feil blant de andre klarinettistene. Kjøper saksofon for konfirmasjonspengene mine. Pianoet står fremdeles i stua. Min lillesøster tar pianotimer nå. Jeg spiller litt piano før skoledagene starter. Dette koser jeg meg med. Kan spille ut temperament, frustrasjon og følelser. Da er jeg helt alene i mitt eget hode. Spiller både med og uten korsett.  

Tar med saksofonen og drar på musikksommerleir. Stortrives. Er ganske god, kanskje en av de beste. Møter min første instrumental-heltinne; en nyutdanna saksofonlærer med kule klær.   

Drar på musikksommerleir hvert år. Møter gutten som seinere skulle bli min mann. Møter nye helter – og spiller mye. Kan noter nå. Ønsker å bli en god saksofonist.  

Ingrid 19 år

Starter på folkehøgskole – møter enda flere helter, men jeg er ikke lenger best. Blir solist i det store skolekorpset. Er redd for å spille feil. Øver mye, veldig mye. Vil bli en god saksofonist og vil bli musiker. Blir kjent med musikken til franske komponister som har skrevet for klassisk saksofon. Liker den musikken, selv om saksofonlæreren min er streng – og brutalt ærlig. Akkompagnatørene også. Blir redd for å spille feil.  

Koser meg med skolekoret. Der er jeg en av mange alter, og har ikke solopartier. Kordirigenten er flink og inkluderende. Prøver meg på kordireksjon og får gode tilbakemeldinger. Det er gøy å få andre til å synge.  

Vil prøvespille med saksofonen for høyere utdanning. Da må jeg ikke spille feil. Øver og får vondt i armene. Prøvespiller men kommer ikke inn. Det er kun to plasser i Norge på klassisk saksofon det året – jeg stod som nr 2 på venteliste. Jeg spilte nok feil…  

Vil fremdeles øve – men får anbefaling fra leger/fysioterapeuter at jeg nok bør finne et annet instrument hvis jeg vil leve av musikk. Kordireksjon ble mitt hvilepunkt. Der kunne jeg til dels være meg selv – og forme sangene som jeg ville. Hadde svært få fasitsvar og kunne dirigere med følelsene.  

Ingrid 40 år

Har sunget i mange år. Har hatt sang som instrument siden tidlig i 20-årene. Mange klassiske sanglærere og kordirigenter har vist meg vei, og jeg har fått vite mye om hvordan jeg bør synge … og kanskje enda viktigere om hvordan jeg IKKE må synge. Det kan kanskje ødelegge stemmen – eller instrumentet mitt. Jeg trodde på dem – de hadde nok fasiten – de var mine helter…  

Får jobb som sanglærer og skal undervise barn og ungdommer. Vil ikke at de skal være redde for å gjøre feil. Vil møte dem der de er med den musikken de selv ønsker å uttrykke. Mine musikalske veivalg er ikke forenelige med de ønskene elevene mine har. …eller var det mine musikalske veivalg? Var det ikke foreldrene mine, ryggen, legene, fysioterapeutene, kordirigentene og sanglærerne som tok valg for meg? (Kanskje med unntak av at jeg snek meg inn på korpsøvelsen). Har jeg egentlig valgt vei selv?  

Startet på stemme-utdanning i København. Det valgte jeg helt selv. Der kunne jeg eksperimentere med lydene jeg laget – som jeg valgte. Ingen fokus på feil – det var befriende. Jeg kunne bestemme hvordan jeg skulle høres ut. Fikk kunnskap om stemmens anatomi og fysiologi – og dermed også kunnskap om de små/få tingene som kunne ødelegge instrumentet. Da det gikk opp for meg at jeg har hatt mange lærere som har “visst best” i “kraft av seg selv” følte jeg meg fri. Fasiten lå ikke hos læreren – men hos meg. Det var JEG som skulle forme meg og mitt uttrykk – min smak var fasiten.  

Ingrid nå

Har undervist i mange år. Har sunget i mange år. Jeg har hatt utfordringer – fysiske og psykiske – som alle har satt sitt preg på meg og mitt instrument. Kunnskapen jeg nå har gir meg retning i hvordan jeg forholder meg til instrumentet. Dagsform, søvn, stress, overskudd, energi, tankekjør, opptredener, undervisning og tid til egenøving. Balansen handler om å kjenne igjen signalene og ta forhåndsreglene. Jeg er sikker på at min historikk med de ulike instrumentene og alle heltene jeg har møtt på min vei har gjort meg robust – selv om det ikke alltid har føltes sånn.  

Kunnskap har gitt meg trygghet. Kunnskap om instrumentet, om dynamikk mellom mennesker, om hersketeknikker og om egne følelser. Jeg har vært ut og inn av komfortsonen – og er det stadig når jeg prøver ting jeg ikke mestrer. Redselen for å spille feil har nok hengt med meg i lang tid, men forekommer sjeldnere og sjeldnere. Kanskje også fordi jeg er mer bevisst på hvem jeg synger med eller jobber med. Det er ikke alltid jeg kan velge kollegaer og medmusikanter, men jeg opplever at jeg nå kan sortere hvilke mekanismer som settes i sving hos meg, hvis jeg føler meg utrygg – og handle deretter. Det beste er å ikke tenke når jeg synger. Føler jeg meg vurdert havner fokuset mitt der – i vurderingen av vurderingen… som kanskje ikke engang finnes.  

Parallelt med å bli mamma selv – kom interessen for musikk fra livets begynnelse. Musikkgrupper med foreldre og små barn. Babyene ser rett inn i sjelen min på en uproblematisk måte – nysgjerrige, takknemlige, intuitive og ærlige. I møte med disse barna føler jeg meg ikke vurdert – og stemmen blir mitt redskap til å nå inn til dem. Da synger jeg med hjertet.  

Jeg trives best når jeg ikke føler meg vurdert – da spiller jeg ikke feil.  

Publisert

Rytmer

Den første rytmeboksen i livet er mors hjerte under svangerskapet. Vi kjenner ikke verden, eller hva som venter oss, men vi hører hjerterytmen – og er med på alle svingningene i mors hverdag. En trygg, konstant metronom – vår første rytmeboks.

På et kurs i regi av foreningen Musikk fra livets begynnelse fikk vi høre opptak fra livmoren hos en gravid kvinne. Et stort og kraftig hjerte, og et raskere og mindre. Da det ble satt på musikk i rommet hvor denne kvinnen oppholdt seg forandret hjerterytmen til mor seg – slik at den slo i takt med musikken…og det samme gjorde det lille hjerte. Et selvstendig musisk samspill i mors mage. Det var magisk – nesten utenomjordisk. Dette var nok en ekstra sterk opplevelse for meg, siden jeg selv var gravid under kurset – og hadde flere ganger merket hvordan den lille hos meg responderte på musikken jeg hadde rundt meg. Det var sparking og «dansing» der inne alt etter hvilken musikk jeg var omkranset av. Enten jeg musiserte selv, eller var tilhører så musiserte den lille med.

Barna synger før de kan snakke og danser før de kan gå… Kanskje de også danser før de møter oss i denne verden?

Under Musikk og helse studiet på Norges Musikkhøgskole blir vi stadig utfordret på nye elementer – blant annet rytmer med Maria Bovin De Labbè. Hun har utvilket mindfull drumming som retter fokus mot lekenhet, lettehet, melodi og mindfulness i samspill med rytmene. Når vi (som klasse) – i små øyeblikk – klarte å finne en grunnrytme, en flow var det magisk. Dette må selvfølgelig trenes, som alt annet, men de øyeblikkene når alle brikkene klaffet – inspirerte til mer øving, prøving og feiling.

Det finnes en fysisk lov som vi på et vis ble utsatt for i disse timene. Entrainment. ”Entrainment is a phenomenon in which two oscillators interact with each other, typically through physical or chemical means, to synchronize their oscillations.”

Nå er det snart studie-uke igjen, og jeg gleder meg til å finne gyldne øyeblikk med rytmer og fine folk.

Publisert

Den profesjonelle

Jeg var så heldig å få delta på Nordisk Sangsymposium 2023 i Oslo denne måneden. Et fantastisk program med utrolig mange fine foredrag, innlegg, debatter og musiske opplevelser.

En av paneldebattene stilte dette spørsmålet: Kan alle synge?

Mange kloke hoder mente mye – og jeg var enig i det meste.

I panelet; fra venstre: Camilla Granlien, Elisabeth Anvik, Hildegunn Hovde, Kirsten Halle, Kajadilani Fiiksdal, Siri Haukenes og Randi Clausen Aarflot. Debattleder: Bente Bogen.

Alle kan synge når rammefaktoren trygghet er tilstede. Man må jobbe med selvfølelsen, trene øret og la sangeren opparbeide en muskulær hukommelse. Dette er ikke gjort over natta og sangeren selv må legge inn både innsats og tålmodighet for at utvikling skal skje. Det er ikke sikkert alle skal leve av å synge…men alle kan få verktøy slik at man blir kjent med sitt sanguttrykk.

Jeg mener at alle kan trene seg opp til å bli tryggere på egen stemme. Jeg mener også at dersom man jobber med mennesker – i barnehage, skole eller innen helse kan man ikke velge bort sang. På lik linje med andre hverdagslige gjøremål.

Sang er en viktig del av kulturarven som må ivaretas ❗️

Det er ca 4% av befolkningen som er født tonedøve (amusia). Disse har en medfødt nevrologisk forstyrrelse – men det er altså kun en liten andel som ikke kan skille toner fra hverandre – eller kjenne igjen en melodi (uten tekst). Personer med amusia kan også lære seg å bli tonesikre gjennom arbeid med blant annet musikelminnet. Men da må man være interessert i å investere tid og innsats i oppgaven.

Publisert

Koselig med musikk

Mange er i jobbskifte i disse dager – og kvalifikasjoner blir målt og veid. Dette er en intens og kanskje også sårbar situasjon. Er din kompetanse og din personlige egnethet nok? Er det deg som ønskes?

Jeg er så heldig å ha en jobb jeg trives i. Det handler om mennesker, musikk, kommunikasjon og livsglede. Utenfra kan det kanskje se ut som en jobb som skummer fløten – det er jo «så koselig med musikk». Jeg skal være heldig som får lov til å ha hobbyen min som jobb…

Ja, det er koselig med musikk, men det er også veldig mye jobb! Jeg startet min «jobbkarriere» som instruktør i det lokale skolekorpset da jeg var 12 år gammel – og siden har jeg undervist. Jeg har vært i barnehager, SFO, klasserom og utdanningsinstitusjoner, dirigert kor i alle aldre, vært lærer på sommerkurs og dommer i nasjonale korkonkurranser i tillegg vært utøvende sanger og gjennomført tusenvis av konserter og gjennomført utallige seminarer og workshops for korister og sangere. Jeg har undervist enkeltsangere, sangere i grupper og ensembler, korister i vokalgrupper og kor med mange sangere. Hvert av disse møtene krever en forberedelse, repertoarvalg og fokus på tekniske utfordringer – i tillegg til en tro på det musiske menneske. …og ja, det er koselig…

Min formelle vektskål består av en sammensatt kompetanse; musikk- og korpedagog, sangpedagog (CVT) og snart Musikk og helse-arbeider (ferdig våren 2024). Jeg kan ikke plukke fra hverandre og være kun det ene eller kun det andre. Kunnskapen(e) går i hverandre og jeg bruker hele meg i møte med elever, sangere, korister og musikere. Vi er et helt og sammensatt menneske. Jeg tar med meg erfaringene helt fra jeg var 12 år, via egen musisering og erfaring, mange år med skolegang og en god porsjon egne erfaringer.

Foto: Jan Erik Filan

Jeg skal ikke bytte beite for øyeblikket, men fenomenet «målt og veid» føler jeg på innimellom. Denne måneden ble det diskutert musisk kompetanse i selveste kommunestyre i kommunen jeg jobber i. Demenskoret stod på agendaen og debatten startet med sprikende kunnskap om hva som skal til for å drive et demenskor. Frivilligheten står veldig sterkt i kommunen og enkelte fløyer startet her: «kan ikke hvem som helst dirigere et kor»? Heldigvis kom det ny informasjon og kunnskap til debatten – og det endte godt. Jeg skal lede demenskor også fra høsten.
Det var uansett en merkelig opplevelse å høre lokalpolitikere diskutere musisk kompetanse fra talerstolen i kommunestyre. I en liten kommune med relativt få musikkpedagoger ansatt ble debatten veldig personlig…

Publisert

Kom mai du skjønne milde

Denne tiden av året har alltid gitt meg litt uro.

Noen år har den vært full av eksamensforberedelser og vurderinger. Andre år har den rommet konfirmasjoner og mai-selskaper. Det spirer og gror og det er ikke tvil om at jordens kraft jobber sammen med tankene mine… Hva vil sommeren bringe? Hva skjer til høsten? Noe skal avsluttes og vil ikke videreføres, annet skal begynne men det er først om en stund… nå planlegges det… Med ungdommer i huset svever det viktige spørsmål i lufta. Kommer jeg inn på det jeg vil, hvor skal jeg bo, hva betyr det å starte et nytt kapittel? Uroen sitter litt i veggene her…

Det som er stabilt i mai er at jeg lar meg rive med av alle følelsene de røde fridagene i mai gir og sangene som hører med. Arbeidernes dag; «Internasjonalen» og «Seieren følger våre faner», 8. mai; «Norge, mitt Norge», Nasjonaldagen; «Ja, vi elsker», «Vi ere en nasjon vi med» og «Norge i rødt, hvitt og blått», Kristi himmelfart; «Jeg ser deg o Guds Lam å stå» og Pinse; «No livnar det i lundar». Lista er lang, variert og tradisjonstro. Jeg liker tradisjoner og spesielt når den inneholder så mange sangskatter.

Forsanger i Brevik

Per Sivles «Den fyrste song» har også vært innom meg denne måneden og fått frem minner fra barndommen. Det gir meg både ro og uro.

Publisert

Allsang som et fingeravtrykk

Denne måneden fikk jeg være med på en turné i fengsel i østlandsområdet. 5 steder og 6 konserter. Dette ble ei intens uke, med masse inntrykk – og like mange menneskemøter. Det var veldig fint å se hvor berørte publikum ble av fremføringene, og kanskje spesielt de sangene med sart og nær sang. Fra å være en gruppe tøffe menn med store hettegensere godt tredd over hodet, til å bli aktive lyttere som tydelig ble beveget over de sarte tonene en enkelt sanger fremførte.

At vi befant oss i fengsel – og i samme rom som en gjeng forvaringsdømte fanger, ble litt borte i den musikalske bobla vi hadde sammen. Det var nuet vi delte. Hettene over hodet gikk av en etter en – etter hvert som låtene ble fremført. Enkelte steder avsluttet vi med stor allsang. Dette var en mektig opplevelse. Gutta tok av seg hettene og sang med – enten det var Pink Floyd eller Lisa Ekdahl. Vi delte øyeblikket på likefot – med sangen som felles nevner. Å synge kan føles nakent, privat og avkledende – og stemmen vår er like unik som våre fingeravtrykk. Vi fikk et nært musisk øyeblikk – som kan vare lenger enn akkurat nuet.

Med denne konsertopplevelsen i min ryggsekk møter jeg våren med et litt annet blikk i år. Takknemlig for kortene jeg har fått tildelt. For noen vil kortene ikke stokke seg riktig.

Etter konserten ble publikum ført tilbake til sine respektive sonings-celler, mens jeg og mine medmusikanter kunne ut og nyte vårsola. Kontrastene ble veldig store.

Jeg kan nyte våren…
Publisert

Intersubjektivitet og ansikt

Nå som jeg er student får jeg lov til å lære mange nye begreper og vinkler på hverdagen som pedagog. Refleksjoner rundt møter med mennesker og oppfattelsen av hvem jeg er – både som person og som yrkesutøver. Ukene mine består av mange menneskemøter – unge og gamle, ressurssterke og svake grupper. Spesielt tydelig har dette blitt etter etablering av demenskor. Jeg må være tilstede i nuet – og gi tydelig oppmerksomhet der det trengs…i nuet…

Intersubjektivitet kan forstås som «jeg blir meg i møte med deg». Når du ser meg som en DU som KAN – og vi er likeverdige personer. Uttrykket «ubuntu» kommer fra Zuluene i Sør Afrika. Ubuntu er et etisk, humanistisk livssyn som legger vekt på fellesskap og menneskers forbindelse og forhold til hverandre; ‘ingen mennesker er eller kan være noe bare i kraft av seg selv’. Denne tenkemåten blir sett på som en tradisjonell afrikansk livsfilosofi. En god filosofi å ha med seg også i hverdagen som pedagog.

Bjørn Eidsvåg sin sang «Ansiktet ditt» fanger nettopp dette. Her er fra refrenget:

ansiktet ditt
gjenspeile’ mitt
eg blir te meg
i møte med deg

Jeg anbefaler sterkt å lytte til denne låta. Den kan tolkes på mange plan – både som pedagog, forelder, partner og venn.

Publisert

Energi og stillhet.

Nå kommer våren med masse energi.

Jeg forsøker å søke positiv energi i alt jeg gjør. Det er ikke alltid så lett, men hvis jeg kan velge bruker jeg tid på aktiviteter og mennesker som gir meg energi – istedenfor de som tapper meg. Likeledes valg av musikk.

Energi og stillhet – hånd i hånd…

Noe musikk provoserer meg og gjør meg sint dersom det settes inn i en sammenheng som ikke passer (for meg). Ett eksempel er klassisk musikk om morgenen… Det kan jeg IKKE ha! Starter jeg bilen på vei til jobb og NRK klassisk strømmer ut av bilradioen – klikker jeg (nesten) – og kan ikke få skrudd over på en annen kanal fort nok. Andre ganger er klassisk musikk nydelig og helt riktig. På samme måte kan riktig musikk til riktig aktivitet eller stemning gi meg masse energi. Riktig puls, beat, instrumenter og vokal på joggeturen kan for eksempel være helt avgjørende for hvor langt jeg kommer.

Min hverdag består av mye musikk – og da mener jeg mye! Stillhet har derfor fått en helt egen verdi for meg. Stillheten provoserer meg ikke…

Publisert

Demenskor

Tenk at 2023 skal bli i korets tegn!

Den utrolig flotte serien på NRK har satt spor i mange. Jeg er begeistret og lar meg berøre! Det er mange som lar seg inspirere og ønsker å starte tilsvarende kor i sitt nærmiljø! Det er fantastisk! La Demenskorene blomstre!

Jeg håper lokale krefter, kulturskoler, kommuner og bidragsytere nå gjør grep for å tilrettelegge slik at det kan komme tilbud på hver en liten knatt i dette landet. …og at det vil vedvare. Faren med denne store begeistringsbølgen er at det blir et blaff, og at man i iverens rus glemmer de lange tankene og planene. Kontinuitet er avgjørende for denne gruppa – og at det legges til rette for drift i mange år.

Foto: Jan Erik Fillan

Jeg blir med på bølgen og skal bidra der det er naturlig! Gleder meg til dette arbeidet, og ønsker meg mange gode Demens-kor-dirigent-kollegaer!

Publisert

Nytt år – Nye muligheter

Sang er viktig!

Dette året har startet med mange godt påminnelser om hvor viktig sang er. 

NRK har startet programserien Demenskoret med Kim Wigaard og Ingrid Gjessing Linhave i spissen. FOR et rørende, nært og viktig program! Forskning, omsorg, musikalitet og sangglede går hånd i hånd – og jeg blir så mektig berørt av dette. Å få se og bli kjent med de ulike koristene og deres nærmeste gjør inntrykk. Kortilbud til denne gruppen gir både sangglede, mestring og livsglede. Skal se vi får en bølge av demenskor i alle kommuner nå. Jeg vil gjerne være med på den bølgen!

NRK med Mona B Riise i spissen, viste oss dokumentaren om Lillebjørn Nilsen. En klok visesanger med mange gode tanker om sangens betydning for barnet, mennesket og verden. 

Sang i skolen mener jeg er så viktig at det burde vært selve kjernen i skolen. Fordi du lærer å uttrykke deg ikke bare med hodet og tanken, men også med kroppen. Du har jo en stemme. Du lærer å fungere sammen med andre. Samme hva du synger, bare du bruker stemmen og litt rytme og sånn.

Lillebjørn Nilsen – fra dokumentaren; Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie. (NRK)
Drevet av WordPress