Denne måneden fikk jeg være med på en turné i fengsel i østlandsområdet. 5 steder og 6 konserter. Dette ble ei intens uke, med masse inntrykk – og like mange menneskemøter. Det var veldig fint å se hvor berørte publikum ble av fremføringene, og kanskje spesielt de sangene med sart og nær sang. Fra å være en gruppe tøffe menn med store hettegensere godt tredd over hodet, til å bli aktive lyttere som tydelig ble beveget over de sarte tonene en enkelt sanger fremførte.
At vi befant oss i fengsel – og i samme rom som en gjeng forvaringsdømte fanger, ble litt borte i den musikalske bobla vi hadde sammen. Det var nuet vi delte. Hettene over hodet gikk av en etter en – etter hvert som låtene ble fremført. Enkelte steder avsluttet vi med stor allsang. Dette var en mektig opplevelse. Gutta tok av seg hettene og sang med – enten det var Pink Floyd eller Lisa Ekdahl. Vi delte øyeblikket på likefot – med sangen som felles nevner. Å synge kan føles nakent, privat og avkledende – og stemmen vår er like unik som våre fingeravtrykk. Vi fikk et nært musisk øyeblikk – som kan vare lenger enn akkurat nuet.
Med denne konsertopplevelsen i min ryggsekk møter jeg våren med et litt annet blikk i år. Takknemlig for kortene jeg har fått tildelt. For noen vil kortene ikke stokke seg riktig.
Etter konserten ble publikum ført tilbake til sine respektive sonings-celler, mens jeg og mine medmusikanter kunne ut og nyte vårsola. Kontrastene ble veldig store.
